Skriveglede

27.03.2015 17:29

Det er lenge sidan eg har skreve her og eg har lyst til å skrive om andre.

I dag vil eg presentera mi yngst og lengste. Ikkje slik ordentleg presentasjon, men dele noko ho har laga.

Ho fekk den gleda å bli like lang som mor si. Glede og glede....men ho sto i alle fall ikkje i soveromsdøra mi og klaga og bar seg.

Som 15 åring var eg fast bestemt på å operere bort ein del centimeter frå låra, og det sto eg  grinande og fortalte mor og far i døra inn til soverommet deira. For eg ville ikkje væra lengre enn andre.

Slikt har mi yngste aldri kome med, men ho er nok tanken meir sikker på seg sjølv enn kva eg var.

Ho er ein strukturert skapning, ho veit kva ho vil og ho arbeider mot det. Faren lova ein gong i tida at kvar seksar som ramla inn hos barna skulle lønas med ein rosa lapp. Sikkert i trygg forvissing at dei låg rimelig trygt....har måtta punga ut. Ho er ein kreativ skapning, og overlykkeleg for symaskina ho fekk frå kjærasten til faren. Det har vore produsert hårstrikk i helgene ho er heime.

Ho bor på hybel, sjølv om ho berre går andre vidaregåande. Det var tidleg ho bestemte seg for å gå media og kommunikasjon. Noko eg trur er svært riktig for henne. Her ein av dagane hadde dei innlevering av novelle. Ho er glad i å få skriva. Denne novella spurte eg henne om eg kunne få legga ut. Og det var greitt.

"Laga du disposisjon før du skreiv", spurte eg.

'"Både og" svara ho. "Eg starta kvelden før eg skulle levere, men la den vekk for eg syntest det vart for mykje klisjé. Da eg tok den fram igjen var det berre ein time til innlevering, derfor måtte eg berre fortsetta på den".

Eg kosa meg med den. Her kjem den:


NATTETANKER


Jeg følte meg dum. Det hadde ikke gått ett minutt enda engang. Men jeg klarte ikke å la vær. Jeg tok opp mobilen for å se etter om han hadde svart. Ingenting. Null nye varsler. Jeg la mobilen ned ved puten igjen. Han har sikkert ikkesett det enda, tenkte jeg. Var tilfreds med den tanken. I noen få sekunder.


Hva om han har åpnet? Hvorfor svarer han ikke? Tankene spant. Alt jeg ikke ville tenke, tenkte jeg. Nei, jeg må se etter! Jeg tok opp mobilen, trykte meg fram. Desperat. Nesten litt sint, såret. Ikke åpnet. Jeg ble fylt med lettelse. Jeg hørte regndråpene som trippet utenfor soveromsvinduet mitt. Vinduet var så vidt åpent. Bare en liten sprekke. Jeg kjente et snev av kaldt trekk, klamret meg fast i dynen. Spann litt med bena for å få i meg varmen. Han skulle vært her nå. Ligget ved min side, varmet meg. Varmet hverandre. Faen. Jeg hater når han er ute med "gutta", "gjengen". Det å ikke ha kontroll, ikke vite hvem han snakker med. Det gjør noe med meg. Jeg er ikke stolt over det, er ikke den siden jeg liker best ved meg. Jeg blir så sentimental. Hva er det forelskelse gjør med meg?! Jeg har ikke alltid hatt slike tanker.

Jeg husker da jeg var liten, og om broren min fikk en gave eller lignende - jeg ble ikke sjalu. Jeg unnet han det. Syntes det var bra, tenkte det var skikkelig koselig for han. Okey, det var kanskje snev av det om søsteren min fikk noe fint. Hun fikk alltid det jeg skulle ønske jeg hadde fått. Men det skjedde aldri. Det var alltid noe tull jeg ikke likte, ikke kom til å få bruk for. En traktor liksom, wow, endelig kan jeg nyte livet for fullt!


Nei, det er ikke sånn det funker. Jeg husker hun en gang fikk en skrivebok, den var helt lys rosa med hvite striper på coveret. Det fulgte med en penn, den var litt mørkere i fargen og hadde en hvit fjær på enden. Og noen små hjertedetaljer. Husker jeg syntes det var så fint. Jeg kjente jeg skulle ønske min mor og far kunne kjøpe noe sånt til meg av og til og. Men det kunne aldri falle de inn. Ikke bare kjipe klosser med fire hjul. Eller baller. Fotballer, handball, volleyball. Alle slags baller. Dog jeg aldri var interessert i det. Men de hadde visst sett for seg at jeg skulle bli en ballelsker. Men ikke på den måten jeg ville. Men det var sånn det var. Vi ble satt litt i bås.  

Drrr! Det duret fra mobilen, jeg kjapper meg å ta tak i den! Han hadde svart! "Er på den puben, du vet, den like ved Johan. Møtte på en klassekamerat fra barneskolen faktisk, skikkelig gøy! God stemning her! Hva gjør du?"

Hjertet mitt banket litt fortere enn før jeg las de fire setningene. Er så rart. Hvordan noe så lite kan få meg til å føle så mye. Både glede og spenning, men også redsel og frykt. Det er så skummelt dette med forhold. Du støtter deg så til et annet individ, noen du ikke har noe som helst kontroll over. Det er skikkelig fint. Føles ut som en lang og deilig ferie, der hvor det blir servert gode drinker en etter en. Men alle forskjellige. Solens varme i nakken, samt en mild og mjuk bris. Men igjen, fallhøyden er så stor. Plutselig kan alt bli svart. Drinkene blir til lunket vann med lort, skyene dekker for sola. Vinden blir kaldt og hutrende.

"Så koselig! Bra du hygger deg. Jeg har akkurat lagt meg, tenker å sove. Så kos deg videre så snakkes vi, natta!" 

Send.

Nå vil jeg sove. Slutte å tenke. Bare slappe av og drømme om fine dager. Uten storm. Kun sol og gode drinker.

 "God morgen kjekken!" Jeg ble helt varm inni meg. Åpnet øyene, smilte. Han stod der så fint. Rett opp og ned, var så naturlig. Og fin.

 "God morgen til deg og!"

Han gikk mot sengekanten, satte seg ned ved siden av meg.
"Vært våken lenge jeg nå!"
sa han, "helt siden 11."

"Hva er klokken?"

"Så mye som halv ett." sa han med et smil.

"Hva! Har jeg sovet så lenge?"

Han smilte enda bredere. Øynene hans glitret. Han lente seg fram og kysset meg i pannen.

"De spurte etter deg i går, masse!"

Det var skikkelig godt å høre, jeg smilte lurt og spurte hva de sa om meg.

Han gjorde seg til i stemmen, "hvor er kjæresten din da? Skulle tatt han med, vi liker han!" 


Tema: Skriveglede

Ingen kommentarer funnet.

Ny kommentar

Kontakt

Ingvild Bakk 6690 AURE 922 14 171 ingvildbakk@hotmail.no