Ein blås bort dag til endes. Med inntrykk og innrykk for alt som er framom.
"Kvelden lister seg på tå........." men kløverenga er ikkje her enno.
Ute bles det litt. Tidlegar i dag blas det kolossalt. På tur inn til sentrum hadde eg den naturopplevinga. Sjøen kom rullande med kvite toppar og slo mot berga så skumsprøyten sto høgt. Inn mot land var den mest grøn. På himmelen var det fantastiske skyformasjonar som solstrålane braut i gjennom med breie strålar.
Det er når naturenkreftene legg seg til slik ein skulle hatt tid.
Seinare, da eg kom heim, heldt mørket på å kome. Men lyset var framleis kvitt. Det var liksom ein dis som låg over sjøen og mot landet på andre sida.
På starten av dagen tok eg med meg kroppen min ut. Det kjentes at eg har gjort det litt i kraftigaste laget i det siste. Fikk meg ein ekstratur her om dagen da eg hadde klart å rota bort mobilen. Eg trudde det hadde skjedd i eit bratt lende, så eg gjekk opp att turen så langt eg rakk før mørket kom. Telefonen viste det seg eg hadde lagt på biltaket, så den fekk seg både ein luft seglas og ei overnatting ute. Dette overlevde den. Men kroppen min surmular etter dette om dagen.
Så da eg fikk kjasa den over dørstokken i dag, og håpa at den skulle bli blid når den kjende den friske lufta - så vart den ikkje det. Den sukka og stønna og bar seg som eit heilt trøskverk. Eg bruka den til å få inn ved, for endeleg er stokkane mine på tur til å bli det som heile tida har vore meining; ved. Og mitt tidlegare forsøk med vedarbeid druknar når det kjem verktøy med "musklar".
Eg starta å fylle trillebåra og rulla den over underlag med dårleg evne til samarbeid. Og eg fekk inn mange lass, men det vistes ikkje. Så starta det og blåsa og regna i tillegg hadde klokka gått lang nok tid.
Da eg komheim i kveld hadde vedhaugen vokse enno meir. Så eg trur eg skal klara å helda varmen i lang tid no.