Pannekake dag, like flat men uten mat. -Uten pannekake mat. Bare brødskiver og ingen ting annet. Bare vandre rolig inne i min verden......
For i dag er jeg bare her. I min modus. I mitt hode. Ingen ting er vanskelig. Ingen ting er lett. I dag er bare alt. Jeg er i orda sin verden. Noen kommer ut og enda flere er bare der inne i gangene i mitt indre. Dette er ingen dag for valg eller andre store utskeielser.
Jeg har jo det, tatt noen valg. Men jeg har ikke klipt av en eneste tråd. Jeg har slengt noen ut, for å se om de kasta fører til resultat. Jeg sendte melding til de som skal bryte opp golvet mitt for å se vannskaden i hvitøyet, om når det synet skal avdekkes -? Ikke morsomt alle gangene en skrur kranen på for å oppdage at ingen ting kommer ut. Men likevel har jeg det veldig bra nå mot slik den nærmeste framtida blir. Da blir det kaotisk i tillegg til at det ikke er vann som kommer ut av kranen.
Jeg har også tatt flere andre kontakter. En er et dypdykk inn i historia, og egentlig et stort valg om ting har vært for et kvart århundre siden. Men jeg kjente ingenting, liksom greit både å gjøre slikt og utfallet. Jeg har også snurra på en tråd uten å vite om jeg gjorde snurren løsere eller fastere. Slikt en ikke veit på en slik dag som i dag.
En flat dag.
En pannekake flat dag.
Jeg har fått den dagen jeg ønska meg i går. En dag på tomgang. Lenge siden en slik dag fikk lov til å gå over himmelen. Og i tillegg har jeg henta både ved og hengt opp klær. Tenk det! Så fantastisk........og håper at ironien er rimelig tydelig her.
Men jeg har det bra. Jeg har det så bra med en flat dag fylt av ingenting. Jeg veit alt jeg skal gripe fatt i, mye som er skikkelig morsomt også. Drømme meg et kjøkken for eksempel. Få lov til skikkelig leike med drømmen og vite den kan bli virkelig.
Men ikke leike den leiken i dag.
foto IKEA
Jeg må snart reise meg, tenne opp i ovnen jeg har latt det slukne i. Kanskje sette på en vask og tenke ut en plan for noe spiselig utover brødskiver. Jeg får om litt to tredje deler av mine, lange, søte, greie, fantastiske inn gjennom dørene. Jeg er fryktelig heldig slik.
Føler det er så mye jeg får lov til å være glad for. Er fryktelig glad for at jeg får dra pusten skikkelig inn og kjenne at jeg er til. Kjenne at jeg får lov til å være den jeg er. Kjenne at jeg ikke har et kappløp med å overbevise meg sjøl om at jeg må overbeviser andre.
Når en ikke tar seg tid til å ta fram kompasset blir retninga tungvindt og egentlig bortimot farlig, for en ser ikke hvor stupa er.
Og ut tyter ord. Men en vakker dag vil kanskje orda ikke bli så viktig som i dagens vandring. Det vil kanskje bli plass til å slippe ord inn. Det ser jeg fram i mot.
Ha en fin fredags kveld.