Livet skal leves her og nå er det sagt. Og nå og her er det den eneste muligheten.
Det føles som livet har tatt skikkelig tak i meg, svinger meg rundt, heiser meg opp for å deise meg ned. Jeg veit ikke hvordan retninga går i neste sekund. Så jeg må holde meg fast og konsentrere meg om akkurat det jeg står oppe i, tiden som er akkurat nå.
Er det ille? Nei. Slike spørsmål finnes ikke, jeg er bare her. Akkurat nå. Da gjør en det en tror en må. Akkurat nå. "Med påska og pinsa og jula for døra", for å sitere Vidar Sandbeck sin verselinje.
Da er det god å ta inn over seg at været er nådig. At klær kan henges ut og at naturen leiker vår i februar. I dag tok jeg en ny rekognosering i mitt nærområde, i min "hage". Jeg foreviget de grønne knuppene på min vesle syrin.
Så knelte jeg der jeg mente jeg planta drømmen om snøklokker i høst. Snøklokkene som var det første tegnet i mitt barndoms rike, om hva som var i emning. Disse snøklokke løkene jeg har gjort gjentatte forsøk på å få til å spire og fortelle om nye vårer. Men som jeg aldri har lyktes med i noen særlig grad. Og da ser jeg det, en liten grønn spire som så vidt stikker opp av jorda. En snøklokke spire!! Å lykke!
Slik lykkeopplevelser trenger jeg. Føle at det igjen går mot denne lette årstida der en kan flagre. Om en vil.
Nå dumper og humper jeg i vei. Det er så mye jeg skal ordne opp i, det er motivering, forklaring, oppklaring, markering, arkivering, supplering, annonsering, kaotisering, sanering, kategorisering, favorisering, sympatisering, abstraktisering, summering, oppleving, oppheving......og opp av hatten drar vi dette ene; sanering!
Det ordet er veldig tydelig i min lille verden akkurat nå. Kjøkkenet har ekspandert og er over alt. Soverommet som deler vegg med kjøkkenet er en illeluktende bule, det lukter råte. Vinduet skal få stå på vidt gap i hele natt. Da jeg var med mi midterste i hennes runde før den store verden syntes jeg lukta hang i luktesansene mine, av klærne mine og av meg..........en emmen lukt av fukt og vannskade.
Samtidig er dagen fylt av samtaler og forventninger om samtaler. Jeg spiller tennis og dasker ballene etter hvert som de kommer. For jeg gjør så godt jeg kan.
Men akkurat nå, akkurat nå....sitter jeg her med pc'n i fang og får tømt noe ut om meg og mitt akkurat nå. Bare akkurat nå. Og det føles befriende godt, uten at noe blir annerledes. Jeg bare bruker anledningen til å tømme ut noen ord for å skape plass for det neste Nå. For det trengs nok.