Av og til er det en vil og det en har kapasitet til ikke samsvarende. Jeg har halvveies lovet å kjøre til Oslo, men når jeg opplever at en tur til Kristiansund tar for mye krefter, blir jeg skeptisk. I dag måtte jeg stoppe for å sove på turen hjem, jeg ville bare sovne da jeg kjørte. Og jeg sov der på rasteplassen sittende i bilen i ca. 20 minutter. Men kjører jeg ikke nedover til Oslo skuffer jeg noen. Slike dilemmaer er jeg ikke glad i, og de dukker opp med jevne mellomrom. Spesielt dette at jeg vil så mye mer enn det jeg greier. Vil gjøre så mye, mye mer. Men så stopper kroppen alle planene med at den ikke er særlig samarbeidsvillig.
Midterste var på sykehuset i dag og fikk tatt ut skruen som var satt i beinet etter et brudd. Hun syntes det var fryktelig ekkelt. Spesielt da skruen ble skrudd ut av beinet. Vi var også framom hybelen til henne som skal starte på en slik type liv til høsten. Forkjølt og elendig stavra hun seg inn og fikk lagt ting i skapet. Folka hun skal leie hos virker fantastisk hyggelig.
Og det er vel bare å innse at denne sommeren nærmer seg en ende. Akkurat det har jeg ikke lyst til å ta innover meg. Sommeren har vært et renn, og når jeg nå skal skal nyte fri og sommer, føles det bare stressende. Men jeg er bare i starten av uke to i ferien min. Som nok ikke kommer til å inneholde så fantastiske ferieting virker det som.
