Stemmen til Tanita Tikaram smyg seg ut av høgtalaren som balsam. Det gjer godt. Så inn i hampen godt. Eg sit her utan hud. Skrapa inn til sjela.
Kva som har skjedd?
Ingenting.
Ingenting har skjedd.
Eg har vore saman med folk, berre det. Tenkje seg til, eg som
er glad i folk. Eg likar å væra saman med andre. Men det å låsa opp døra til
sin eigen heim, gå inn og kjenne at veggane er gode å kle rundt seg. Hente ved
i bua og vandre gjennom overmoden vår. Vår som viser musklar som om den var
langt ut i april, gå gjennom tørt gras medan sollyset forsvinn attom randa og
alt er mjukt. Gå inn, legge ved inn i omnen, tenne opp. Kjenne varmen i dobbel
forstand. Hente seg fram att.
Enn å slite så kolossalt berre over inntrykk. Enn å være så glad i si eiga einsemd.
Det går nok over. Det vil bli betre. Etter ei stund. Ei stund som ikkje er så
lenge til.....
Eg som var så sosial. Eg som gråt mine modige tåre når besøket gjekk. Altså, da var eg
berre nokre år, men eg husker kor frykteleg trist det var når dei som vitja
barndomsheimen gjekk; tanter og onklar, besteforeldre og søskenbarn.
Men likevel, i går var eg så sliten sjølv om eg var for meg sjølv. Eg var så flat
og sliten at eg ikkje ein gong orka å blogge sjølv om eg hadde tid. I dag orkar
eg det. Og i dag vil eg skrive nynorsk, for det har eg mest gløymd korleis er.
Sjølv om det var det eg starta å skrive ein gong. Eg har lyst til å ta det
attende. Likeins som eg må finna attende til meg sjølv for å få finne ut av denne
kolosale slitne kjensla og legge den bakom meg. For snart to tiår sidan starta eg å bruke ordet "sliten".
Og eg trudde det var til å forstå, for det var ikkje slik det skulle være heile
tida. Men det var slik det vart. Både meir og meir. Av og til sa eg "klar", for
kanskje det var betre å forstå.
Når eg får vite for mykje som er nytt vært hovudet mitt som ein smultring med prikking
i kantane. I hovudet mitt på innsida. Augo mine forsvinn i noko langt borte utan å
sjå. Det er ikkje plass for meir. Om nokon spør meg om Aalborg ligg i Sverige
eller Danmark vil eg ikkje klare og svare.
Eg har prøvd for lenge. Ein gong trudde eg at eg var ei brølande løve og ville få til
det eg bestemte meg for. Det var berre å stå på. Ikkje kjenne etter korleis det
var. Viljen var til å bruke. Og ville gjorde eg. Eg måtte og. Eg måtte det.
Men no kan eg slutte.
Eg har stranda her på denne øya mi, ei øy for meg og mine tankar. Eg må ta turen hit
ofte. Berre for fred og ro for tankane mine. Etter kvart trur eg det ikkje vil
være så viktig å ta turen hit. Til mi eiga ro og einsemd. Etter kvart vil det ikkje
væra slik som no. Når eg har rydda opp i alt.