Jeg må til å planlegge. Skrive lister. Om 14 dager er det julekveld. Jeg har egentlig ikke gjort noe, og heldigvis har jeg ikke tenkt å legge lista noe særlig høyt. I fjor bakte jeg lite, det ble jul da også. Ikke dårligere enn juler der jeg har styra mye mer. Men jeg vil så klart vi skal kose oss. Vi skal ha det trivelig.

Har nok aldri noen gang visst så lite hva jeg holder på med som nå. Men har det noe å si? Jeg ser at det skal ikke så mye til før kreftene mine er borte, før jeg er "hudløs" og behov for ro og fred er det eneste. Og etter en natts søvn er jeg på plass igjen, men så fryktelig lite som skal til før kreftene er borte, før hodet er koblet ut. Jeg skal ha tid til og ta hensyn til meg sjøl, i teorien skal jeg det.

Og jeg prøver.

Dette er en rar tid. Fordi jeg ikke en gang har planer. Det fører til at jeg er flinkere til å være, til og kjenne, til ikke være så opptatt av andres tanker.

Å leve er ganske merkelig øvelse. Alle utgavene av oss. Alt vi styrer med. Men hva er det som er det viktigste?

Jeg har fått lov til å ta et steg til siden. Jeg ser. Ser at akkorden har vart alt for lenge. "Flinke piker" er godt oppdratt til ikke å høre etter sin egen stemme. Gode på å presse. Mitt slagord "jeg vil og jeg skal" ligger som et tørka og krakelert kamprop bak meg.

Livet er underfundig. Måtte jeg bli så gammel for å forstå noe essensielt. Måtte jeg bli så gammel før jeg forsto at det var gleden og kjærligheten som bør få den største plassen, ikke "jeg vil og skal". Flyten gjennom livet blir en humpet sak med et slikt motto. "Flow" blir ikke noe som virker annet enn i mindre perioder.

Livet er glede. Livet er spennende og skal nytes. Det er noen år siden det gikk opp for meg at livet var en stor praktfull hage full av frukter og blomster som det bare var å forsyne seg av, kilder til å drikke av. Men om oppdagelsen var gjort var ikke det nok, for pisken lå så nærme "jeg vil og jeg skal". Men til slutt nytter det ikke å svinge svepa.

Livet er for kort og snart er det jul. Jeg har ingen planer og livet er spennende. Jeg veit ingen ting, jeg bare eksisterer i en lomme av livet, i et pausesignal som skal gi krefter som kan såes for at flere krefter kan vokse fram.

Og om 14 dager er det jul.
 

Søndagen våkna med et nydelig vær. Oppholdsvær og vakre farger. Sol på toppene og snø over alt. Jeg har hatt en tv kveld. Sett "Der ingen skulle tru...." og "Downtown Abbey". Spist middag.

Da jeg skulle parkere bilen i kveld kjørte jeg den fast i fjøsveien. Det var for mye snø. Den får jeg grave ut i morgen tidlig når det lysner. Veiene var glatte, men himmelen og lyset var vakkert før det mørkna over fjellet.

Så er helga over. Jeg er trøtt, så det skal bli godt å legge seg.

Ny uke i vente.

Akkurat nå brenner jeg adventslys. Tror det er på tide å øke aktiviteten med tanke på at det snart er jul. Men det får vente til i morgen.

I helga har jeg bosett meg på øde øy. En øde øy i snøkavet. Det er vinter Norge. Vinduene er dekt av snø. Inne er det varmt og godt. Kaster vedskier inn i ovnen. Jeg fryser ikke. Jeg har det varmt i godt i mitt innsnødde paradis. Min tilværelse på en øde øy i snøkavet. Godt ikke å må noe, bare være. Nyte en innesnødde tilværelse.

Det er lørdag. Mer presis lørdagskveld. Nyter rødvin, lenge siden sist. En helg snødd inne er ikke så ille. Absolutt ikke.

Snøen forsvinner, våren rinner - men aldri mer en innesnødd helg i desember. Aldri mer en helg som en øde øy. Men jeg unner alle en helg på en øde øy, en øde øy i desember.

Og snart er det jul. Med folk og med lys. Da er den øde øya i snøkavet forlatt. Da er framtida her. Men akkurat nå er det nå. Bare nå, uten jul, uten framtid. Bare høre på vinden som uler, bare være akkurat her. Ikke bekymringer for snø, ved, piggdekk  og verden. Bare være inne i varmen. Legge ved inn i ovenen. Bare være i en pause i tilværelsen.

Innesnødd.

Sent på søndagskvelden er det bare å fastslå at denne helga er over også. Slik som helger blir.

- Og alle dager, de går over.

I dag er 1. søndag i advent. Yngste og jeg tente lys samtidig med at vi spiste i ettermiddag. Nå er hun dratt til hybelen sin. Jeg har latt det slukne ut i ovnen. For jeg vil snart legge meg.

Foran ligger den nye uka. Nye hemmeligheter og ting jeg ennå ikke veit. Men det jeg veit er at i morgen er det 20 år siden midterste ble født. Dagen i dag har hun brukt til å sitte på en buss ned til Oslo. I morgen skal hun på konsert. Konserten er samme sted som jeg var med på visning av klærne mine for mange ti år siden, på Rockefeller. Hun skal høre på Crystal Fighters.

I går feira vi dagen. Ikke så mange og bare de nærmeste. Farmor, en onkel og et søskenbarn måtte dra tidligere. Vi andre ble lengre, menyen var bestilt av henne som fylte år. Kylling fajitas. Det ble et samarbeidsprosjekt. Det hadde vært litt diskusjon om feiringa skulle foregå i Orkdal eller i Aure. Det ble Orkdal.

Det ble en trivelig feiring. Sjøl hadde fødselsdagsbarnet laga Orio kake.

Fødselsdagsbarnet :).

       GRATULERER MED 20 ÅRS DAGEN I MORGEN JENTA MI :)))))).

Bare sitte her, hjemme. Om kaoset råder på kjøkkenet fikk jeg unna meg det jeg måtte. Nå, da jeg kom hjem for ikke så lenge siden.

"Skal du ha fisk", sa søsteren min i går. Hun hadde funnet en som solgte akkurat fisk. Så klart ville jeg gjerne ha det. Men hadde glemt det da jeg kom ganske sent hjem i går kveld. I posen søsteren min leverte meg lå det et uhyre med stirrende øyner. Stor som en sjøorm....eller noe slikt. Jeg gikk løs på vesenet med kniven. Det meste kokte jeg og noe ble salta. Før jeg la meg.

I dag foreslo jeg for foreldra mine at jeg kunne ta med gryta dit. Så etter handleturen ble det ferskfisk med lever. Etterpå sovna jeg i sofaen. Da jeg våkna forsto jeg ikke hvor jeg var i verden. Man skal visst bli trøtt etter ferskfisk, og det kan jeg virkelig bekrefte.

Her er et bilde fra Mjosundet i dag. Snø er ikke så uvanlig i november. Men en liten blå blomst i november gir håp om noen måneder skal Alpefiolen igjen være dekt av kaskader av blå blomster.

Da jeg tok på hjemturen var det lagt seg et tynt lag snø over verden igjen. Og vinden som hadde herjet dagen hadde roet seg noe.

Og å låse seg inn hjemme, tenne opp i ovnen og kjenne varmen spre seg i stua. Det er bare herlig.

Så fikk jeg rensket av resten av den kokte fisken, fikk skylt av den salta fisken, pakka det i porsjonspakken, merka det og lagt det i fryseren, Etterpå satte jeg en brøddeig som skal få stå til i morgen. Og så.......ja, matordninga var ikke ferdig med det.....laga jeg meg en liten fruktsalat som jeg tok med meg inn foran tv'n.

Jeg absolutt elsker at livet er så rolig. Sitte i varmen, høre vinden sjaue ute og knitringen fra ovnen inne. Vite at når datan legges bort nå skal strikketøyet fram. Og så skal jeg kose meg med en film som virka bra.

Det å komme hjem tidlig. Komme hjem til dagslyset,- det er godt det. Jeg gikk rett inn for å gå rett ut. Kledde meg om i noen lag ull og tok på votter.

Nei, det er ikke så kaldt. Det er opp til flere grader pluss. Men snøen ligger nedenfor skogsgrensa og jeg skulle være ut en stund.

Tre timer etter gikk jeg inn. Da var det mørkt.

Men på tur ut, på tur ned til fjøset passerte jeg denne.

Det er ikke en mosegrodd stein. Eller ja, det er det også. Men det er en krukke som om sommeren byr på blomster. Jeg har planta løk i den og er spent på om de greier vinteren i en krukke oppe på en stein. Krokus.

Jeg har lagt på et teppe av mose for og hjelpe til for at ønsket mitt om en krukke full av blomstrende krokus til våren skal gå i oppfyllelse. Men ennå blomster noen stemorsblomster, som trosser snøen i fjellet, høsten og moseteppet.

Like etter var jeg ved målet. Ser dere? Alle stokkene mine. Disse skal bli ved.

Og jeg gjør mitt beste. Men noen er for tykke. Det vil si; ganske mange er for tykke. De skal jeg tenke så hardt på at de at de bare deler seg fint opp i passe størrelser.........

Har det vært så vel. 

Er det noen som veit om noen som elsker, ja beint ut har mani på og dele stokker opp i ved, si i fra til meg..... 

På lørdag har jeg bedt med meg jentene på vedhogging og kakao. Riktig fest foran fjøset. Må sende inn en bestilling på oppholdsvær. Nå skal jeg straks legge meg, regner jeg vil drømme om ved......og sikkert stokker -.

Søndagskveld. TV. Kaffe.

Ute har senhøsten bitt seg fast, sendte hagel og sludd ned da jeg var ute for litt siden. Håper snøen ikke legger seg ennå. Har igjen for mye vedarbeid til det. Fikk skjært ganske mye på fredagen, men har igjen å klyve og få det i hus. Liker ikke det våte som kommer ned nå. Resten av helga har jeg ikke rukket mer. Satser på oppholdsvær i morgen.

I dag har det vært en trivelig søndag og farsdag. Lenge siden mor og far har vært hos meg så jeg ba de på middag. Var litt spent på middagen, hadde ikke prøvd menyen før. Marinert ovnsbakt klippfisk med "månetørka" tomat og marinerte oliven. Fant dette på nettet på bloggen "Mat for sjelen". Kan bare anbefale.

Jeg satte klippfisken i ovnen før jeg kjørte for å hente foreldra mine. Jeg kokte opp potetene og grønnsakene før jeg dro og slo av varmen. Da vi kom tilbake var alt ferdig, slik at det bare var å sette seg til bords.

Til dessert hadde vi pannacotta, bærsaus tok jeg opp fra fryseren. Der hadde jeg også et sukkerbrød, fylte det med bringebær og romkrem og dynka det med ananasjuice. Det fungerte og det smakte. Og tror alle fire koste seg, ja, ba søsteren min også.

Så i dag har jeg spist masse mat. Jeg har en kake som jeg tror jeg tar med meg på jobben i morgen. Er ikke så glad i bløtkaker som er fryst ned. Må nok være fryktelig streng på matfronten den uka som kommer.

Men akkurat i kveld er det bare søndagskveld, og jeg har krølla meg sammen på sofaen for og sy tråder inn på et strikketøy før jeg slukker lyset og tar natt.

Hvordan er det med rausheta vår? Jeg må stille spørsmålet til meg sjøl. Greier jeg å vise raushet til mine medmennesker? Jeg vil ikke prøve å besvare spørsmålet. Men en ting er sikkert, det er mye enklere å vise raushet om en får det. Får en plass gir en plass. Sitter noen og prøver å okkupere to seter i en full buss fører det til irritasjon og sure følelser, motsatt når det åpnes for å gi plass. Det er så enkelt å gjøre ting bedre tilsynelatende, .....men også så vanskelig.

"Så streng du ser ut," sa noen til meg her om dagen. Jeg fantes ikke streng inni meg, men jeg var konsentrert og tenkte overhodet ikke på at uttrykket mitt kunne tolkes som strengt. "Dem ser så sur ut," sier mi yngste, "enda jeg smilte og hilste." Men er det samsvar med det utvendige uttrykket vårt, og slik vi føler inni oss?

Og er vi skikkelig lei oss vil de som ikke kjenner oss så godt med stor sannsynlighet skygge unna. "Elsk meg mest når jeg fortjenter det minst."

Det er så lett å tro en skjønner så mye. Men dess mindre en veit, desto lettere er det å tro en veit.  -At en veit fryktelig mye om dem en ikke kjenner, veit mye som er negativt -.

Slik som en jeg kjente som syntes homser var fæle mennesker. Nå hadde det seg slik at vedkommende kjente en homse, men han gjaldt ikke for han var trivelig..........

Og hvor blir rausheta av?

En orker ikke å vise raushet til noen en ikke kjenner og som en tror masse lite sympatisk om. "En skal ikke dømme," sa morfar min, "fordi en veit ikke hvordan folk har det inni seg."

Morfar min hadde helt rett. Jeg veit ikke hvordan folk har det inni seg.

Men det er lett og glemme. Det er ikke lett å vise raushet om noen sårer en. Det å forstå er ikke lett. Det er lettere å vise raushet når en forstår. Men det som er godt og en trøst og i tillegg skikkelig bra er at en har lov til å lære. Hele livet har en fått disponert til å lære.

Er ikke det bra?

Så kanskje en skal øve seg på å være raus.......også mot seg sjøl...... Fordi det er så mye lettere å være raus når en får raushet.

Ha en riktig god natt.

Så er nok en uke og helg straks over. En helg som gjerne kunna vært dobbel så lang for min del. Det er høst, så inn i margen høst. Men skal ikke klage, for temperaturen er ikke så ille. Jeg måtte ut en tur, ned til veien for noe. I farten så jeg ikke genseren min, så jeg gikk ut i bare korterma. Og det var helt greit, ikke for kaldt. Men likevel best med litt tykkere klær nå.

Jeg har satt ned noen planter og noen løk. Endelig fikk jeg satt dette ned. Så da er det bare å vente på våren.

Men først kommer jula. Her i huset har det vært spekulert på hvordan jula ville bli i år, og nå begynner den å falle på plass. Et par personer er jeg fortsatt litt usikker på, men vi blir nok en liten gjeng. Og det syns jeg er koselig.

I helga var bare yngste hjemme. Vi hadde et par fine dager. Hun kom ikke hjem før lørdagen. Da endte vi opp med å kjøpe garn til et strikketøy til henne. Så på lørdagskvelden, da vi kom hjem fra foreldra mine, tente vi opp i ovnen og satt der og strikka begge to.

Det er skikkelig godt og klare å strikke igjen. Ha såpass ro og konsentrasjon.

Slik til vanlig veit en ikke at en er i en brytningstid før etterpå, men jeg tror jeg er i en slik tid nå. Det er klart at til likt med at en blir mor for første gang og plutselig ikke eier tida si sjøl, legger en godt merke til at siste er flyttet ut av den vanlige hverdagen, det blir en annen oversikt over dagene. I tillegg tenker en tanker, for det er en ny periode.

Hva innebærer den?

Det er nesten som en ser på verden gjennom et ruglete vindu. Plutselig er mulighetene uendelig, i tillegg er mulighetene begrensa.

Litt rart dette......at en har blitt så fryktelig voksen og så at en har tid til å tenke på at en er blitt det. Men likevel er en både den jentungen som hadde det så travelt at hårsløya løsna opp og håret løste seg fra fletta det var samla i, for føttene sprang i full fart bortover markene slik at blodsmaken sto i munnen. -Eller som en ufri tenåring som spekulerte om ansiktet hadde blitt lilla og at det var derfor folk så på en. -Eller som den unge dama som følte seg verdensvant og annerledes enn de fleste, og syntes det var en god følelse. -Eller den dama som plutselig hadde en barnevogn å trille på og som følte at hun lekte en leik. Alt dette og mye mer er fortsatt meg.

Jeg som har  krympa ned til innestengte tanker, som leiter etter veien ut.

Inntil videre får en bare leve med utsikt gjennom ruglete vindu, være i brytningstida og vente til at veit mer.

Ingen tid varer evig.

Lørdagskveld.

Det er godt med en slik kveld.

I kveld er jeg i selskap med meg sjøl. Det blir tv og en sursøt wokgryte etter hvert. Viktig å kose seg, og det tror jeg at jeg er ganske god på. Nå har jeg tent opp i ovnen og i bakgrunnen får jeg med meg nyhetene fra Dagsrevyen. Rundt med trasker en småstressa Lucas, for så å duske ned på madrassen jeg har funnet fram. Han er barbert bak, til og med halen og beina. Jeg var hos veterinær med han om torsdagen. Dem fant ut han hadde en hud infeksjon. Nå har jeg hatt en kjemme økt. Sommerpelsen som skal av ble til en stor dunge. Han er ikke overbegeistra for dette pelsstellet.

Han er i litt ulage over barberinga. Det ble foreslått å barbere hele hunden fordi pelsen var så tett, men jeg protesterte. Syns det ble helt feil og fjerne håret nå til vinteren. Han var med ut en stund i dag, men det ble nok kaldt etter hvert.

Jeg var ute og tok et par økter med skjæring og klyving av ved. Til slutt ble det for kaldt for meg også, neglebitt, da gikk jeg inn. Fryktelig godt å komme inn i varmen. Komme inn til lørdagskvelden. Hadde ikke noe å si at jeg ikke rakk og vasket golvet tidligere i dag, det var lørdagskveld like vel.

Dagen starta litt for seint. Hadde en lang chat med eldstemann i gårkveld/natt. Det var så trivelig, så godt å se at han holder på bli en reflektert ung mann. Og han delte noen av tankene sine, så da gikk det noen timer av natta.

Men det har vært en god lørdag. Spiste frokost sammen med lillesøsteren min i leiligheten under.

Og i morgen er jeg bedt til foreldra mine på fårikål. Har ikke spist det ennå i høst. - Må bare satse på å legge meg før 3 i natt. Og så håper jeg at jeg slipper alle drømmene som sist natta dro med seg. Drømte at jeg flytta sammen med en mann, og jeg var så glad da jeg våkna og skjønte det bare var en drøm. Ikke noe feil med å flytte sammen med en mann, mener ikke det, men noe skal vel til.

Ha en riktig fin lørdagskveld.