Nå er det sein kveld. Fordi jeg skal tidlig opp. Alt er relativt.

Da jeg kom hjem i dag gjorde jeg noe som det var lenge siden sist jeg har gjort. Etter middagen tok jeg på meg sko og tok med en pose............og nei, feil, ingen trimming nei. Jeg gikk bort i vedboden og henta akkurat det, ved. Pakka mye tom emballasje i ovnen, og noen skier. Det ble varmt, sjøl om det slokna nokså fort. Øvelse for kaldere tider.

Og så har det skjedd et under. Den største bekymringen i lengre tid, om morgenen, før jeg har våkna ordentlig, har krympa. Jeg fikk et spørsmål om jeg ville ha hjelp. Disse trea som plutselig var hogd ned tidligere i vår og som står på min eiendom, det vil si statusen de siste månedene har vært at de ligger på min eiendom. Det var de jeg fikk spørsmål om, om jeg ville ha hjelp. Ønsket mitt er å klare ALT. Men jeg takka ja, jeg er glad og så er jeg litt lei meg for at det er så mye jeg ikke klarer.

Men i kveld skal jeg klare å legge meg tidlig, derfor må jeg slutte å skrive.

Jeg sitter her med en nesten tom kopp blåbær te etter en fryktelig sein frokost. Ute er været vått og kattene henger på verandadøren og vil inn, Faktisk våkna jeg før åtte i dag og følte godt at jeg kunne stå opp, men det var da lørdag og fri. Så jeg dro dyna over meg igjen men trodde ikke jeg sov. Da jeg sto opp følte jeg meg nesten trøttere med et snev av hodepine. Men sannheta var at det hadde gått et par timer, så sovet hadde jeg nok.

Statusen er et rotete hjem og en sommer som er over. Så noe sier seg sjøl egentlig, hvordan dagen bør angripes.

Denne helga er nesten bare min, ja, dyra vil nok ha noe å bestille og jeg har lovet bort en biltur i regnvær...men ellers er den min. Og et lite innfall av et anfall av pertentlighet bør oppdrives.

Ellers har jeg bestemt meg for og prøve å styre tanker. Ikke tenke alle tankene som vil tenkes. Konsentrere meg om å ikke slippe alle inntrykk inn. Ingen lett øvelse, det må sies. Om jeg lykkes er et annet spørsmål. Men vil se om det kan hjelpe, jeg er vanligvis for sliten til at jeg syns om det. Derav dette rotete hjemmet.

Ellers er for så vidt tilværelsen grei, en følelse av litt unntakstilstand - men slik tror jeg livet er for alle. Det er aldri helt likt, sjøl om vi tror det inn i mellom.

Men det er lørdag, jeg har fri, jeg bør til å virke, jeg bør slippe inn våte katter og finne fram mat til dem. Og så må jeg se om jeg finner et garnnøste som jeg håper jeg har, men ikke har en anelse hvor kan være.

Ønsker alle en fin lørdag i regnværet.......ja, om det er sol også.

Av og til kommer en over fantastisk program på tv. Program som gir både ettertanke og ro. Slik til vanlig er det de amerikanske seriene som får råde her i huset. De som har kontrollen over kontrollen liker det slik. Men i kveld sto det innstilt på NRK da dette programmet dukka opp på skjermen.

Husøya i Nordland.

Et program om et program og om to gamle menn. Om to som spilte på lag med naturen, tok vare på den og høsta nøysomt. Og det blir vist natur som er så fantastisk at en nesten mister pusten av å se den på Tv.

På TV!!!

 Drømmen om det uendelige, en reise tilbake til Husøyvær er et av de vakreste program jeg har sett på lang tid. Om respekt for livet uten de store krav. - Men med storslåtte tanker i en storslått natur. Der naturen fikk styre tida. Tid var ikke noe det var løpt etter.

En dag vil jeg reise til Husøya med alle strømmene, sjøen, himmelen og fjella.

Jeg låner et bilde fra nett.

Husøyvær (Foto: Arctic Wilderness Experience)

Det er så lett å kjøre etter tørre veier når været er lett.

Denne dagen er en av disse dagene en ikke kommer hjem for seint. Etter sola har gått ned. For seint til å gjøre så mye annet enn skrive et innlegg. Et innlegg uten mål og meining, bare en stille konversasjon mellom pc''n og meg.  Og dere som leser. Det vil si, min pc er like fåmælt som din sin pc. Det har nok blitt forskrekkelig om den har begynt å snakke......... Og dere som leser sier heller ikke så mye.

I dag fant jeg ut at hovedveien gjennom Kristiansund går i en stor slynge. Har aldri tenkt slik på det før. Har tenkt mer at veien gikk rett fram. Eller nesten rett fram, bare avbrutt av noen kryss og rundkjøringer. Men i dag da jeg satt å så over på Nordlandet skjønte jeg det. Veien går i en stor slynge. Det er ikke så ofte jeg er i byen at det er så godt og varmt at jeg bare kan sitte å se utover sjøen og spekulere på slike ting.

I dag starta dagen med at jeg nesten følte meg som en buss. Yngste, midterste og mor skulle alle på hver sin plass. Og jeg fikk alle dit de skulle.  På tur hjem sier mor; "har du skrevet ferdig novella?" Og jeg syns det er kjempemorsomt at noen kunne spekulere på et slikt spørsmål og var spent på akkurat det -.

Vi plukka opp midterste på returen, vi ble invitert på grøt med påfølgende kaffe. Vi takka ja, mens sola daler ned bakom fjella.

Hjemme møtte vi en svært glad hund. En hund som plutselig skjønte at menneskerasen ikke var utdødd likevel.

Jeg fikk tatt inn klær fra snoren.

Og så tenkte jeg på gårsdagens gammeldagse gjetertur. Ikke det at jeg gjette, men i undersøkelsens trang befant jeg meg plutselig i skogen.

BARFØTT.

Som en liten unge labba jeg gjennom kjerr, lyng og myr. Eller som en gjeter som gjette flokken sin på tidlig nittenhundretall, uten sko.

Er det epler på epletrærne, tenkte jeg?

Er det sopp i skogen? 

Er det molte på myrene?

Så slik havna jeg på barføtturen og det uten å møte en eneste orm. Men hadde noen andre gjort slik hadde jeg nok advart mot akkurat det; orm.

Dagene er i stadig bevegelse. Omtrentlig en uke siden sist jeg skreiv. Den største grunnen til denne inaktiviteten var at den tilmålte plassen her var full og jeg måtte bestemme meg hvordan jeg skulle gjøre det. Nå er bestemmelsen tatt og jeg skriver lystig videre.

I går tror jeg at jeg nesten hadde den mest fantastiske dagen denne sommeren.

Hva som skjedde?

Ingenting.

Men det å våkne til varm sol, blå himmel og lørdag. Begge jentene hjemme og dagen som lå uendelig foran var fantastisk. Vi hadde etter hvert noen planer som ikke fikk fotfeste. Men dagen hadde RO. Ikke i den forstand at ingenting ble gjort, fikk både plukka bær og slått plen. Ja, jeg skreiv "slått plen". Ikke alt, laaaangt i fra. Men jeg har oppnådd en slags forståelse av kantklipperen. Og jeg har brukt den. Brukt den slik at kroppen min reagerer med stort ubehag, både sår rygg og fingrer som har sandfølelse lenge etterpå. Men det er likevel så godt å se forandringa. Så lørdagen var god.

I dag er nok en dag med sol. Litt mer høstlig denne dagen, temperaturen er lavere enn i går. Inn i stua har det flydd en hæreskare av fluer som bomper rundt oppunder taket. De venter bare på at det skal bli kaldere for så å krype inn under listverk og andre sprekker. Æsj. Dette skal jeg prøve å avverge.

Men vi er i gang. I gang med veien mot alvor og høst. Og jeg, jeg må bare til å ta meg sammen. Legge planer for å få opp forma, men akkurat det har jeg ikke lyst til å skrive om her og nå.

Ha en riktig fin søndag.

Avslutter med et bilde jeg tok sist søndag på tur for å hente midterste fra hurtigbåten. Der på smale veier oppdager jeg at jeg har med meg en blindpassasjer. Han sitter der på setet ved siden av meg......eller rettere sakt; hang over setet. Og jeg innser at denne fobien er godt plassert tilbake i ungdommen. Den fikk være med i bilen de 20. minuttene turen tok. Da var det rett ut. Men han skal ha stor skryt edderkoppen, over at han hang rolig i denne posituren hele veien.

I går skjedde det, den yngste, den minste og nesten den lengste, tok med seg nøklene sine til det nye livet sitt. Hun låste opp døra til der hun skal spise sin middag og våkne til nye dager og ny kunnskap. Yndlings kosedyret var med, hun fant ut at Bædi hadde oppnådd den høye alder av 11 år. Tida kan også gå for fort for ei på 16.

Lister har vært skrevet og kryssa av. Hun vil ha oversikt. De to plantene som skulle være med i den nye tilværelsen holdt på å bli glemt. Vi fant krukker til dem til så lenge. Kan vel hende hun vil ha sine egne krukker etter hvert. Det ble ny kasserolle, en rosa en.

I bilen til ferga og til byen mimrer vi. Vi mimrer over flyttinga til henne som flytta for fire år siden, jeg mimrer litt over min egen flytting for snart hundre år siden. Den gangen hadde ikke hybler bad og kjøkken, bare vaskefat og kokeplate. Noe har skjedd, visere har blitt utslitte etter sin evige repetering av døgnet. 

I går hadde vi god tid. Vi koste oss med is på en rasteplass i finværet. Og vi prata. Limet i samvær, vi fortalte spurte, lo og var spent på denne nye tida som straks ville omslutter oss og fylle oss.

Byen ble for meg et raskt besøk. Vi fikk satt av eiendelene. Så dro vi videre. Jeg tok med meg jentene på Peppes. Vi bestilte en pizza etter eget valg. Alle hadde vi lyst på biffkjøtt, så vi lister opp. Dere kan ha ett valg til sier kelneren. Det ble rødløk. Og pizzaen var god, men vi begynner å le da vi oppdager at det som var viktigst ikke hadde blitt oppfatta. Men vegetabilsk pizza var helt greit.

Midterste skulle være igjen til i dag. Skulle sove inn leiligheta sammen med yngste. Hjelpe til å sette på plass. Være med å starte dette spennende og nye livet.

Og jeg, jeg kjørte hjem med snarveien om Mjosundet. Der generasjonen over viste stor glede og satte fram vafler og kaffe. Men aller først stoppa jeg for å fange lyset utover havet. Jeg bor i en svært vakker kommune. Svært, svært vakker.

Det skjer ikke så mye, men jeg kan alltids skrive om det som skjer. Men jeg er liksom for sliten uten grunn, egentlig. Jeg kjører bil, lager mat, handler, drar litt hit og litt dit.

Sommeren er på hell. Lufta er kaldere, sjøl om temperaturen i dag er veldig fin.

Tidligere i sommer kjøpte jeg meg en kantklipper og en plenklipper. Graset voks og voks, slik at i sommer har det summa over en frodig sommereng. Nå begynner den å bli gul. Men da jeg pakka ut nyinnkjøpet mitt viste det seg at her var det utfordringer i hopetall. Tingestene måtte monteres sammen. Og i bruksanvisninga til kantklipperen sto det ADVARSEL på annen hver linje. I tillegg var tegninger bitte små og språket var sannsynligvis automatisk oversatt. Det var et helt bibliotek med oversettelser til forskjellig språk. Jeg prøvde, ga opp og det som skal være en plen er fortsatt et skikkelig villnis. Plenklipperen ser ut til å ha sammen oppskrifta, så den har jeg ikke prøvd meg på. Uansett må kantklipperen gjøre en jobb først.

I går var jeg innom Coop på kaia. "Bare kom", sa de der. Så i dag hanker jeg med henger på bilen og tar med alle løse deler på tur. Så får vi se om dette kan løses og føre til et mer regulert uttrykk i rundt oss.

I tillegg er hodet mitt i en modus jeg ikke har bruk for. I går rota jeg bort mobilen min. Den er borte ennå. Jeg har leita og leita. I dag må jeg gå gjennom bilen en gang til, den må ha kilt seg fast under et sete. Om ikke.....da veit jeg ikke...... det betyr en liten krise.

En annen sak er at jeg ser at denne siden her har en pris. Pris i kroner og øre, og jeg er usikker om jeg skal betale for dette. Det er ikke snakk om så mye, men har ikke funnet ut noen plattform dette blir spredd. Altså er det min jobb og spre nettsida. Litt krevende egentlig.

Boffen og midterste.

Far i lånte briller.

I går henta jeg foreldra mine, ja far er ute av sjukehuset. Tok med meg døtrer og foreldre opp på setra. Varmet opp rømmegrøt, grilla pølser og koka kaffe. Vi hadde med oss badeklær noen av oss. Men det var for kald luft til at badeklærne ble våte.

Sol og matoppdekning.

Yngste slapper av med mobil.

Mor skinner i kapp med sola.

Mat er godt og det bærer man preg av :).

Var en god disponering av både tid og sted den turen der.

Og så er vi framme ved det vedmodige faktum at sommeren er så gammel at oppbruddets tid er her. I dag reiste tanteungen sørover. På mandag starter mi yngste sitt nye liv. Vi har kjøpt inn tørrvarer, vaskeprodukt og planter. I helga reiser vi for å montere henne på plass. Hun har brukt mye tid på å være spent, på å gle seg og på å spekulere på hvordan dette blir.

Vi holder på å bevege oss inn i framtida på en synlig måten.

Det er et ørlite høstdrag i lufta. Veiene er mørke og jeg ser det ene billyset fjusker en del. I vår gikk pærene på grunn av dette, så det må nok sjekkes. Da ble det bare satt inn nye pærer.

Jeg skal straks legge meg. I morgen er en ny dag med nye hendelser. Det som var veldig fint denne helga var en tur opp på setra. Riktig nok en snar tur. Fikk litt lyst til å bade i elva, men lot lysta passere. Slifta gardiner i soverommet. Plasserte mer bestikk i skuffa. Lucas hoppa frivillig inn i bilen både da vi dro oppover og da vi skulle ned.

Plukka en bukett med røsslyng. Det lukter honning av den.

Nå har jeg kjørt mor hjem, jeg har henta midterste og i morgen blir det sykebesøk.

Kvelden under et pledd i sofaen er noe inn i hampen godt. Engelsk konfekt i en skål. Tv'n på og ikke mer å bestille enn å gomle engelsk og se på tv.

Denne dagen som starta så brått.

Først var det atter en natt der jeg rota meg vekk i nett. Det starta med at like etter midnatt gikk jeg over til å høre til i Netcom familien. Dermed fikk jeg det for meg at jeg skulle laste opp iTunes på dataen og slik få oppdatert iPhonen min til noe mer enn en firer som er for gammel til å laste opp apper og dermed ganske håpløs. Så da gikk tida, den gikk skikkelig........

Natta vart kort og gikk fort. 

Jeg var oppe og kjørte mi midterste til sentrum og bussen.  Vi klarte å komme fram til bussen til tross for alle flittige som var oppe og i arbeid med å sette opp sperringer.......

Hjemme igjen krøp jeg under dyna. Den var fortsatt litt varm.

Og jeg sovna, jeg har ferie og kan sove tenkte jeg før jeg var borte i drømmeland. En time senere står yngste i døra og sier: "mormor har ringt deg....". Da starta dagen på ordentlig. Etter en rask dusj var jeg på hjul igjen.

- Hente faren min.

Til sentrum der det var enda flere sperringer, men jeg kom fram.

Lege.

Ambulanse.

Sykehus.

Far er nå plassert den beste plassen en kan være når ikke alt er bra. Tror han opplevde å bli tatt godt hånd om. Og jeg er overraska over hvor unge helsepersonal har blitt......... 

I og med at jeg satt på med ambulansen dit måtte jeg satse på buss hjem. Lovte meg en Fisch and chips før jeg forlot byen. Der var det lang kø, begynte nesten å bli redd for at jeg fikk for liten tid til å nå bussen.

Men til slutt strena jeg bortover kaia, bare for å oppdage at remuladen var på full fart ut av beholderen og ned i veska. Det førte likevel ikke til katastrofe.  Maten smakte godt. Jeg nådde busse.

Og på tur ut av byen var det full aksjon med å sette opp sperringer-. Litt vittig. Jeg var i Orkanger dagen før Topp idrettsuka og jeg er i Kristiansund dagen før. Og jeg er på Aure sentrum like før. Heldigvis gikk alt bra, jeg nådde det som skulle nåes til riktig tid. Så jeg vant.....he, he.

Var framom mor til slutt. Hun fortalte at det var første gangen hun skulle være aleine i huset. Hun kunne bli med hjem til oss, men hun ville prøve det.

På siste etappe hjem i kveld hang et stort lyshjerte på himmelen. Det tok jeg som et godt tegn.

Dagen i dag starta seint for dagen i går slutta seint. Logikk.

Etter kakebaking og dusjing og slikt, stabla vi oss tre damer inn i bilen. Både med rennende neser og føtter som ikke kan gå ennå. Alt for sein etter tidsplana. Skjønner ikke hvor disse timene blir av. Timer som blir til dager, dager som blir til år, og som har blitt til 22 år siden min eldste kom ut i denne verden. Som har ført mye og ny erfaring inn i livet mitt.

Vi spiste, vi snakka, vi mimra. Mimra korte og hektiske år tilbake. Min eldste er tynn, får lyst til å fore han opp med grønnsaker og vitamin. Får lyst til å stable omsorg og ro og ettertanke inn i livet hans, etter mine erfaringer av livet.

Jentene passa på at vi fikk sunget fødselsdagssangen.

Etterpå, etter selskapet gikk turen inn til Heimdal og tog og to som skulle reise hjem til seg. Da vi kom til Buvika blinka det både gult og rødt i mengder av lys. Tida var allerede knapp, det hadde vært mye som skulle pakkes ned. Så turen om Børsaberga på utsida var ikke direkte ønskelig. Men til tross for at vi ikke fant de riktige veiene der i mørket, fant vi fram, vi rakk også toget med grei margin. Og der på perrongen tok vi farvel med to som skulle reise inn i sine liv. De gode ønska som var sendt med de to var store og sterke.

Turen tilbake gikk nesten greit. Men da vi nærma oss Kyrksæterøra lå noe stort i veibanen. Jeg fikk svinga forbi det som kunne være ei katt. Vi snudde bilen og kjørte tilbake. Blinka til møtende bil som bare susa over det stakkars dyret. Heldigvis traff ikke hjula kroppen. Det viste seg å være en grevling. En død grevling, nesten vakker i det grusomme. Det dypt røde blodet på asfalten, og det pelskledde dyret.

Jeg lånte krykkene til midterst. Så slik fikk vi rulla grevlingen ut av veibanen, slik at det ikke skulle bli skvisa. Litt usikker kjørte jeg videre, dyret var dødt, men skulle jeg ha ringt viltnemnda?

Fint om noen kan kommentere på dette.

Til slutt var vi hjemme. Midterste hadde arva forkjølelsen til yngste. Hun var i elendig form. Fant i morges ut at hun var for syk til det hun skulle. Jeg var fryktelig sliten og syntes det var fantastisk godt og være hjemme. Så fantastisk at jeg ikke hadde forstand til å legge meg etter mange timer inn i natta. Bare for å nyte følelsen av og være hjemme!