Til alle tider har vi hatt tida. Vi har den. Som en bred elv tar den med alt i sin vei. I en krafrig umerkelig strøm kan en ikke gjøre motstand.

Tid.

Noe som var i går. Noe som er i dag. Noe som er til en hver tid i biter. Biter i en strøm.

I dag har jeg foretatt en tidsreise til en annen del av livet mitt. En annen periode. Fint, merkelig og slitsomt. Møte fortida i nåtidas reise. Et gap mellom det som er lenge siden og det som føles som i går. Snakke med folk og føle nærhet samtidig som det er avstand av tid. Tid likt mange år.

Den siste tida har jeg vært med på feiring av tid. Feiring av år. Til sammen et hundrede og førti. Det er mange år og mye tid.

Tid er rart. Den vises mer utenpå enn den føles inni.

Å vandre over tidens dørstokk er et langt skritt. Et langt, men også kort.

Lenge befant åtti tallet seg i gårsdagen. Ungdommen som jeg fikk lov å leve lenge i var bare bakom den døra til gårsdagen. Så kom nittitallet, en vag følelse av at trender var i skifte men mest fyllt av en ny tilværelse og store forandringer. Så bikka vi et nytt millennium og jeg hadde vent meg til forandriga. Trender var noe som hørte fortida til. Livet fortsatte med å inneholde forandring og gjøre valg, det ble en vane. Det var så mange valg og så mange forandringer at til slutt var det nesten ikke plass til mer.

I dag seiler jeg på et nytt tiår. Et tiår som inneholder et halvt århundre. Egentlig hysterisk morsomt og helt greit. Satt her en dag og så på folk som hadde foretatt den samme reisa og tenkte at dette er forbausende greit. Det er forbaska greit og ha kommet hit. Elementær regning og kunnskap om liv er at mye er ferdig. Så på linjer og forfall og tenkte at slik er det og det er godt. Vakkert. For livet er like helt og bedre fra mitt utsynspunkt av det, bedre enn på mange tiår. Til tross for alt som er ferdig, for alt som er levd, for alt som er passert. For ennå er det mye igjen.

Kanskje....

For slikt veit en ingen ting om. Bakom ligger mye tid å forholde seg til, mye er glemt og noe er gjemt, mye er fint, noe er trist og alt har ført med seg kunnskap på sitt vis. Dette som heter minner. Framom ligger alt en ikke veit og som er fantastisk på grunn av det.

Men det vi har er tida som heter Nå, hele tida nå. Den som filtrerer gjennom oss hvert sekund er Nå. Det er den som gjelder, det er den som vi skaper inntrykka i. Det er den som gir oss bildene fra fortida og skaper fundamentet for framtida.

Akkurat NÅ -!

Hele tida nå.  Vi holder alt i hånda vår hele tiden, vi holder det i hånda nå.

Livet.

For vi skaper alt NÅ.

Hele tida.

Noe så fint, noe så skjørt og noe så fantastisk og noe så dramatisk.

Skap det vakkert for din skyld og alle andres.

Lykke til på den reisa for deg, meg og alle-.

Se dette....jeg er på tur hjem og går nesten berserk inni bilen mens jeg hører på lydbok av Mario Vargas Llosa med tittelen Rampejenta. Jeg hører om lidenskap, mens jeg ser lyset som treffer øynene mine.

Jeg burde ha gått veien hjem i dag, tenker jeg, mens hovedpersonen i boka kysser Rampejenta, som har tykke lepper og er gift med en diplomat.

Ser lyset treffer meg bakenfra i sidespeilet.

Jeg fotograferer, kjører, fotograferer, kjører og hører. Jeg er borte i en verden av farger, stemninger og et ønske om å kunne se i 360 graders vinkel.

Enn at det kan være så vakkert, så blått, så rosa og så gyllent. Sjøen som ligger og hviler metta av farger. Fjella som majestetisk tar og forvandler lyset på sitt vis. 

Jeg må ut, tenker jeg da jeg går ut av bilen hjemme.

Skifter klær og finner fram båndet til Lucas.

 Da jeg kom ut var det fantastiske lyset over for denne gang, det hadde roet seg. Men å gå mot lyset og havet var svært fint likevel. Jeg kunne ikke snu før jeg gikk ut på brua over Hjelaelva. Da var mørket tydelig. Fint å gi seg så mye tid at turen rakk dit før boffen og jeg snudde nesene hjemover igjen.

Bare gå og la tankene tenke seg sjøl. Ikke bestille noe, bare være der i alt. Tenke hvor godt det er å være i tankene. Jeg har alltid vært glad i å tenke tanker. Fra jeg var lita var tankene en glede å gå inn.

Tankene er fri.

Husker da tankene skjønte det uendelige, så langt som et menneske har mulighet å forstå noe slikt.

Og så lange ut, la armene slenge fritt for hundebåndet var hengt i et belte til slikt bruk. Tror Lucas også tenkte, tenkte hundetanker. Men han bruker nesen mer enn matmor. Jeg kjente likevel en lukt som minte meg om vår, det lukta næring for det som skal gro. Likevel er nok det i tidligste laget å tenke vårtanker disse vakre dagene vi har hatt på nyåret.

Men snart vil sola treffe huset mitt som igjen har vann i røra.

I dag måtte jeg igjen.

Jeg måtte ut og jeg kjente tanken på å greie det føltes fryktelig tung. Så jeg bestakk jentene med frokost på senga, og så var vi i gang. I tillegg hadde jeg en halvavtale med naboer. -Om å vise veien opp til Bakkskalet (jeg omtalte det som Krokskalet i et tidligere innlegg). Fortsatt er det den gamle seterveien det er snakk om. Og da turen var bestemt for jentene og meg ringer de, og dermed hadde vi en helavtale - den gamle seterveien skulle vandres igjen.

Men først skjer det noe nytt på vannfronten, da jeg tar av stoppekranen for å få tak i vann viser det seg at kranen er tørr.

Vannet er forsvunnet!

Og det må en si passer ganske bra når en allerede har vannlekkasje.

-At vannet forsvinner.

Men det passa ikke så bra for henne som bor nedunder, for hun skulle i dusjen.... Og hun fortalte etterpå at hun ble ganske irritert på oss som hadde tatt bort vannet for henne også. Hun kom på etter hvert at det kanskje var vanskelig for oss å slå av hos henne uten og være innom. Men likevel, da vi kom hjem kom vannet tilbake hos henne. Litt vittig, nesten som vi tok med oss vannet på tur. Men det gjorde vi altså ikke. Bare en vannflaske. Men etter så lang tørke som vi har hatt tømmes også brønnene.

Turen i dag var en helt annen enn sist mandag. Temperaturen var over ti grader mer og uten vind. Jeg slapp å spekulerer på veien og på om jeg fikk et tre over meg. Jeg prøvde å følge med for å huske til neste gang. Og det var faktisk en sti.

Det var en nydelig tur. Da vi så ned på Krokvannet var det aktivitet der også. Nydelig å gå på skøyter nå.

En nydelig dag for tur. Vi nådde sola da vi var på tur ned Krokskaret (for det ligger i dagens setervei).

Årvågsfjorden var farga gyllen.

Hjemme igjen ble det litt liten tid til hvile, matlaging og middag. Men vi rakk det. Jentene rakk bussene sine. Det siste de sa var at det hadde vært så fin en helg og så fint med turen, og at vi måtte på tur neste gang de kommer hjem også. Og det bør vi.

Vi er i gang med siste vintermåneden.

Februar.

Første februar i dag. Denne måneden som er så kort. Som inneholder fire uker akkurat. Fire av alle dager.

I år og de fleste år.

I februar 2016 får vi denne dagen som hvert 4. år dukker opp, denne ekstra dagen som får året til å bli skuddår.

Den første av fire lørdager er på tur til å bli oppbrukt. En rar lørdag, og ikke minst en rar natt til lørdag. Jeg gikk å la meg uvitende om det som kom til å skje litt lengre framme. Slik er det. En veit ikke hva som skjer, i hvert fall om en ikke har slumpet til å bli synsk.

Jeg våkna av at telefonen ringte og klokka var to på natta. Det var lillesøster i leiligheta under.

"Det drypper fra taket", sa hun. Jeg hadde en tanke i hodet, og det var at hun skulle slutte å si slike dumme ting midt på natta. Jeg opplevde det som meget upassende.

Hun måtte slutte.

Men hun fortsatte og hadde teorien klar. "Fra kjøkkenet" sa hun, "sikkert oppvaskmaskina". 

Jeg fikk satt på lys og satt føtter under meg.

Trappa tok meg nedunder.

Og der under golvet mitt, oppe i taket til lillesøster falt store dråper. Ut av en slags sprekk pipla nye dråper fram.

Oppe på mitt kjøkken, inne under vasken var det vått. Vått nede i skapet, vått på veggen og ut av det ene røret sto en bitte, liten fontenesprut. I svime fant jeg skiftnøkkel, men det hjalp dårlig. Og for å ikke gjøre galt verre, la jeg den bort.

Jippi, jeg har fått lekkasje. Håper alle skjønner sarkasmen her.

Jeg stengte hovedkranen, fant håndklær og pakka inn i kjøkkenbenken. Det hjalp, det slutta å sprute.  Jeg gikk å la meg for å sove. Sovna til og med.

I dag var det å kontakte forsikringsselskap. Får vente til mandag med resten. Så denne dagen er det unntakstilstander her på Bakk. Orker hverken å hyle heller fortvile. Det eneste som hjelper er å gå til handling.

Jentene dro for å se UKM på sentrum. Jeg fikk kuttet opp noen stokker til ved. Og så fikk jeg et veldig hyggelig besøk fra Orkanger og roser.

Kvelden er her. Det blir taco. Jentene er hjemme og vi har lørdagskveld.

I gårkveld var jeg sulten etter en mager dag.

I dag er jeg mett etter en feit dag. Sitter her og føler magen rager opp, opp og opp til den høyeste topp og hvert fall nesten opp i taket. Jeg har prestert å spist middag to ganger. Slikt er egentlig litt dumt, men.....

På lørdag var det potetball med all slags tilbehør. Noe frøs jeg ned, men lot en porsjon stå i kjøleskapet til i dag. Hadde glemt dagens bytur. Det er bare slik at planer ikke alltid går opp. Så valget ble å spise eller kaste.

 -For på søndag spiste jeg middag i Trondheim, i går hadde jeg som sagt en mager dag, i dag spiste jeg middag sammen med jentene på Peppes i Kristiansund.

Jentene på Peppes.

Det er snart et halvt år siden vi satt her sist da yngste flytta til byen for sitt videregående løp.

I morgen er det middag med runddagsfeiring, torsdag er en ny mager dag.......og så lenge som til fredag vil ikke maten ha holdt seg til. Da er jentene forresten hjemme også. Så dermed måtte maten spises i dag om det ikke skulle kastes. Ikke bra å kaste og ikke bra og være for mett.

Midterste datter kom hjem med mi midterst søster i dag. Så slo hun følge med meg til Kristiansund og foreldremøte for yngste. Da jeg henta yngsteberta gjemte midterste seg bak i bilen. Yngste ante fred og ingen fare. Og jeg starta bilen og begynte å kjøre ut av gata, da begynner hun bak i bilen å snakke slik at hun i forsetet hopper i setet og skifter ansiktsfarge i forskrekkelsen. Men gleden tok raskt over for at søsteren var med.
 

Media og kommunikasjon virker som en meget bra linje, artig å se hva elevene har produsert.

Jeg reiste hjem igjen aleine, midterste ble igjen til i morgen. Da kommer begge utover for feiringa til morfaren.

Nå har jeg stekt en kake for morgendagen og kjenner på at denne dagen er brukt helt opp. Så ønsker bare alle natteravner en riktig god natt.

I dag var bare ikke dagen. Det er mandag, ikke bare, bare det. Når jeg i tillegg har hatt en utmeldt tilstand over noen dager, var denne dagen egentlig ikke til å berge. Det var en blåmandag av verste sort.

Jeg kom hjem og tenkte at slik gikk det bare ikke å ha det. Jeg var egentlig så oppbrukt og umotivert at det bare var å komme seg ut. Sjokkbehandling måtte til. Og når det var så ille kunne jeg like gjerne bare kjøre på. Skifta til ull og turklær, ja buksa lå liksom bare klar for å ta på seg på badet. Da jeg kom ut hadde vinden økt. Det var kaldt. Skikkelig iskaldt.

Der i den kalde vinden bestemte jeg meg, ingen tur langs veien, men heller ikke over Sandgolvet i dag. Enn om jeg prøver å finne veien opp til Krokskalet, tenker jeg, mens boffen piper frenetisk over turutsiktene. Når jeg har en så dårlig dag som i dag kan jeg like godt legge ut på lang tur, ille er det uansett.

Vi blåste oppover jordene og tok peiling i retning av kløfta der oppe.

Passerte det sammen rasa sommerfjøset like ovenfor et bratt jorde.

Det var isete i skogbunnen.

Jeg fant et isa bekkeløp og fulgte det. Vinden ruska i trærne, og tanken om det var utrygt å være i skog med såpass mye blåst for gjennom hodet.

Jeg gikk og gikk, terrenget begynte å bli brattere. Men ingen tydelig stige å finne, men ikke rart - mange år siden dette var seterveien. Etter hvert ser jeg åpninga, skaret, langt der oppe.

Bratta begynner å kjennes. Må ta pauser ofte. Utsikta blir bare bedre og bedre. Langt der nede åpner fjorden seg, ser fjøset mitt. Men begynner å spekulere på om jeg skal snu. Det er tungt. Må krype noen steder. Enn at dette var en setervei som folk gikk. De hadde nok en helt annen kondisjon enn hva kroppen min kan bevise.

Men så ser jeg at kløfta begynner å komme såpass nærme at jeg bestemmer meg for at jeg skal greie å komme opp.

Det er bare det at vi to må ned igjen også, på ett eller annet vis må vi ned. Bak meg er det bratt og isete. Ser for meg det må være bedre å gå ned til Krokvatnet, seterveien og veien inn til Klakken. Det er bratt og isete på den sida av skaret også, men ikke så ille som den vi har gått.

Til slutt er vi nede på veien, Lucas og jeg.

Det har begynt å skymes, men det lyset som er er så vakkert. Skyer og trærne. Gammelsetertjønna.

I og med at jeg ikke har med meg refleks kan jeg nesten ikke følge veien ned til hovedveien. Derfor tar vi av gjennom skogen og passerer Sandgolvet likevel.

Men endelig skimter jeg fjøstaket over bakkekammen, vi er straks hjemme! To timer tok turen.

Jeg får henta ved, fyra opp, lagd middag, en varm dusj..........ja, det og sette seg ned, spise middag i varmen og bare slappe av var bare helt fantastisk. Mandagen ble ikke så verst likevel.

Og i gangen, i gangen har en hund kollapsa. Han sover, sover og sover. Det samme skal straks jeg gå i gang med også.

I går våkna jeg til en rosa verden. En stund var verden helt rosa.

Rosa. 

Den varte ikke lenge. Den gikk veldig over. Den gikk veldig, veldig over.

I dag var ikke verden rosa. Tror ikke dagen har hatt noen farge egentlig. Den har vært lang med mang en klang. Med tanker hit og dit.

Har også farta hit og dit.

I kveld er det svalestup ned i godteri skåla. Fikk lov til det i kveld. Til uka blir det et strengere regime. Utenom onsdagen. Onsdagen fyller faren min 90 år. Faren min er blitt skikkelig voksen.

I kveld er jeg en liten jente med godteri skåla og tankene mine.

Om nåtid og framtid.

Om hva jeg gjør og om hva jeg bør gjøre. Det er så viktig å velge i samsvar med sine egne følelser.

Jeg velger mellom den ene eller andre godteri biten. Det er så langt jeg kan strekke det. Til godteri biter!

Spørsmålet mitt er hvilken godteri bit smaker best. Evner jeg å skjønne det. Hvilken smak har den beste biten, og ligger den fortsatt i skålen?

Når jeg i tillegg syns den ene smaken er best den ene stunden, for så å foretrekke den andre smaken i neste, da er dette ikke enket.

Jeg ønsker meg en rosa himmel som varer hele dagen pluss litt lengre.

Av og til kan stillhet bli for stille.

Men oftest er stillhet godt.

For stor stillhet vil fort bli bråkete. Nesten øredøvende bråkete. Når ord står i kø og ikke får plass. Når de ikke står i rekkefølge og veit hva de har for oppgave.

Da blir det øredøvende stille med overtrykk.

Ord er som flagrende sommerfugler, som steiner, som tåke, som solskinn. Noen ord vil ønske å ha stillhet og noen lyd.

Ord kan bygge, rive, såre, synliggjøre og usynliggjøre. Ord kan være stillhet.

Ord for døve ører er stillhet. Stillhet med overtrykk og undertrykk.

Uuttalte ord uten ører er god stillhet. Oftest.

Ord skrevet ned har en stille lyd. Den høres ofte bedre enn de uttalte...

Slik kan en fortsette å fabulere over orda. Over de stille orda med lyd. De som snirkler seg i en strøm i de lange, snirklete, mørke korridorer med regnvær og streif av sol. Der både håpet og håpløsheten sitter. I de stille forrom før handling.

Orda skaper prosessen som livet er. Som hjelper til med det neste trekk i livets labyrint. Som hjelper fram mot forståelse. Aksept eller forandring og bevegelse.

Orda som blir til i en verden av stillheten. Som er en forklaring, et spørsmål, en bevegelse. Som er det begrensa redskapet for følelsene til forklaring for intellektet. Som er en stadig malstrøm, bevegelsen og stillheten i det som fører videre. Hele tiden videre.

Slik kverner de stille orda videre denne, kalde tidligkvelden. I rundt meg soves det. Katter og hunder...., ja, det er rom for de stille orda med lyd her jeg sitter i min hvite stol og tenker avlange tanker. 

Ved fotografering våkner de opp dyra; Miranda, Lucas og Cleo.

En stille stund en søndags formiddag er ikke å forakte. La tanker komme og gå uten de stor temaene. Drikke en kopp kaffe eller to, bare være akkurat her. Kjenne at kroppen ikke er så glad i vinterens kulde, men vite at det du kjenner går over. Kanskje levde jeg for søtt i går kveld, slikt straffer seg. Men motivasjonen var ikke helt der til å overlate hele godteriskåla til jentene. Sukker er søtt men ikke godt for kropp.

Kroppen ja, jeg har vært inne på tanken om treningskort. Ser jeg ikke er så snill mot meg sjøl når jeg ikke kan komme meg over den fordømte dørstokken.

- "Ut å gå nå i stedet for å blogge??"

Nei, nei, det var ikke det jeg mente du skulle tenke. Nå ble jeg faktisk litt stressa.

Pust dypt og gå tilbake til kaffekoppen og tankene nå. Husk, du har en telefonavtale om under en time, rekker ikke å komme deg ut og tilbake på den tiden.

Men - jeg kan love meg en tur ut i løpet av dagen. Veit det vil gjøre godt. Fantastisk godt.

Vi vil så gjerne ha gode liv. Mat, trening, meditasjon, yoga, disiplin og lykke. Leve etter en snor og være et fritt og lykkelig menneske med et stort hvitt smil.

-Et perfekt menneske.

Et menneske som gjør akkurat det som skal gjøres, først og fremst for seg sjøl, men også for andre, for samfunnet og ikke minst, samfunnets økonomi. Som ikke tenker noe annet enn det som skal tenkes. Som er et praktisk menneske som fungerer slik som er forventet. Forventet av hvem?

Her må jeg ta en dyp slurk av kaffen.

"Ble ikke disse tanken en anelse for dype akkurat nå?"

Jeg fant ut for en tid tilbake at jeg nok tilhører en gruppe mennesker med en personkarakteristikk som mindretallet av både mennesker og dyr har. Jeg ser at mange som hører til i denne gruppa snakker om at de har følt seg annerledes fordi de tar inn mange flere signal enn andre. Jeg har ikke forstått at det var mulighet for at andre kunne tenke på et annet vis enn meg. Så når jeg i glede kunne utbasuner en fantastisk opplevelse og fikk halvlunka reaksjon tilbake, så syntes jeg synd i de som ikke kunne ta del i den gleda. Jeg tenkte aldri jeg tilhørte en gruppe av et mindretall med mine reaksjoner. Etter som jeg har lest meg til kan det nok virke slik, 1/5 del av oss har et mer krafitg sanseapparat. Men om så er tillfellet så synes jeg at jeg er heldig. Til tross for at jeg kan få problemer slik dagens samfunn er sammenskrudd. Jeg vil ha mulighet til å leve med fargene, nyansene, intensiteten i hele livsfargeskrinet. Jeg vil lære, føle, brukes og være til nytte på et menneskelig vis, der de menneskelige følelser står i sentrum.

Dette er mitt valg og jeg får nok det valget plassert godt i fanget.

Denne tegninga tegna jeg for mange, mange år siden. Jeg så hvordan mennesker var fanga i sine lenker. Lenkene som innbefatta personligheten, kulturen, erfaringene, mønsteret og det sosiale aspekt. Og ikke minst farga av mine erfaringer.

Og hva skal så disse tankene en søndag være godt for?

Nei.......si det, akkurat nå får dette spørsmålet henge i lufta for nå har jeg tenkt ferdig.

Akkurat disse ukene midtvinter er harde. Lyset er på et minimum. Temperaturen kan falle og falle. I tillegg drar en bartrær inn i stua en periode, noe som ikke er heldig for de stakkars stueplantene som skal overleve alt dette.

Og noen gjør det ikke.

Julestjerner blir dratt inn i det allerede omskrevne klimaet, de staeste eksemplarene kan nok leve til gjøken galer. Ikke at det egentlig er så ønskellig. Men de fleste bukker under lenge før, ja kanskje lenge før de skal.

I dag har en liten bataljon funnet veien til sitt himmelrike, først gjennom dødens rike i en plastpose. Etterpå går veien ut i det fri og til en slags kompostering og gjenfødelse. De skal få bli mold i min hages ytre grenser.  

Det blir en tomhet i etterkant.

I dag tok jeg turen både til Gunhild på AK-senteret og på Coop'en.

Så nå har jeg fylt opp med nye grønne liv.

Og jeg har kjøpt årets første primula.

Nå skal jeg nyte synet av disse fargeklattene som hører til i nåtida mi og vente på framtida, mens lørdagskvelden fosser i gjennom årene i påvente av det neste.