Tanker og handlinger som får varmen i hjerterota til å spre seg som ringer i vannet.

I går tenkte jeg på at det skulle vært en klubb for alle som tenker med hjertet. En klubb som skulle hjelpe til med å spre de gode følelsene og ikke glemme at de følelsene er en så viktig en grunnmur for oss alle og for samfunnet. De følelsene som bygger mennesket god med tro på seg sjøl for så å vende det til positive handlinger og spre det utover til andre. Handlinger utført av hjertet og ikke for å oppnå noe for egeninteresse.

I går møtte jeg flere mennesker som viser hjertelag ut fra sin livsinnstilling. -Ikke for å bevise noe overfor andre.

Jeg blir så glad for at disse menneskene finnes og får lyst til å rope ut en stor takk. For de minner meg på alt det gode og det som gjør godt.

Når noen ikke setter regler for å begrense, men som åpner opp og lager storhet for at "små" mennesker skal få oppleve det fantastiske i sine liv. Som tar valg for at noen skal få oppleve viktigheten i sitt liv uten å begrense dem. Akkurat for at akkurat det går an. Det er mange som vil ha valgt reglene og begrensninga fordi det er enklest og fordi det lager mindre bry for en sjøl.

Når en møter et annet menneske som sier at "når jeg kan glemme meg sjøl og få andre til å bli god har jeg det godt".

 Er ikke det fint?

Og når dagen avsluttes i Aure Arena med foredrag om "Der ingen kunne tru at nokon kunne bu"  med Oddgeir Bruaset som med enkle ord og lite bildemateriale formidler det fantastiske. Formidler det med hjertet. Fortellinger om mennesker som har valgt annerledes og har si livslykke. Som har valgt en annen livsveg enn de fleste. Som har turt noe annet uten sikkerhetsnett. Som har valgt det som er viktig for dem.

Jeg tenker på om alt dette gode og kloke har blitt samla uten begrensninger. For en oase, for et sprengstoff.

Jeg tror på det gode i mennesket. Det er mye større enn det vi ser. For alle prøver det beste de kan ut fra sine "verktøy", det tror jeg. Jeg tror på mennesket. Og jeg er heldig fordi jeg får lov til å møte mange av disse fine og kloke menneska.

Og hvorfor skriver jeg dette, hva vil jeg oppnå med denne tildels pompøsiteten?

Hovedsakelig måtte jeg skrive dette fordi jeg blir så glad når jeg møter mennesker som har så mye av det gode i seg og som bruker det og gjør en forskjell. -Opplever all den plassen disse menneskene skaper, plass av at hver enkelt er god nok.

Og så tenker jeg på alt jeg får lov til å lære. Et liv uten å få lære har vært meningsløst. Hele tiden få lære og utvikle seg. Jeg har så mye jeg skal lære, jeg kommer til å bruke hele livet på å skaffe meg min lærdom. For jeg forstår så lite, det jeg kan er så begrensa av mine erfaringer.

Og etter hvert som lærdommen sviver inn har jeg mulighet til å bli et bedre menneske for både meg og andre. Og en utvider ikke horisonten sin for det materielle, men de store og gode følelsene. Livslykken.

Jeg er så glad for at jeg har fått så mange muligheter til lærdom. Fordi jeg skjønner litt av hvor lite jeg veit og kan. Men jeg får lov til å føle glede over å møte disse som kan minne meg på dette og godheta. Der er det grobunn for læring, utømmelig grobunn for læring.

Tenk om det fantes en klubb som minte oss på godheta slik at vi alle fikk det bedre....... 

Ha en riktig god helg alle og en hver.

En liten pause for å prise en stille stund. Med roser i kinn og sirup i munn.

Det ble plutselig en veldig søt start. Påvirka av sola som stormer i en bred strøm inn i huset og sirupsbokser, bokser med honning og flere esker med rosiner foran meg på stuebordet. Jeg må bake mer, var det som slo meg da det lange skapet med tørrvarer ble tømt for et par dager siden. Det neste som har slått meg er at kanskje det finnes en bedre egna sted til alt dette som har beleira bordet.

Snart skal jeg ut, ikke slik ut å nyte natur og sol nei. Bare slik ut som inneholder må'er, litt mange faktisk akkurat i dag. Men sent i kveld er jeg hjemme igjen, og da skal alt som må være gjort være gjort. Og det er en god tanke.

Men nå kan jeg dra et dypt åndedrag. Ut av radioen strømmer det musikk og hyggelig stemning akkompagnert av en tørkeovn som suser som et lokomotiv.

Jeg tenker på at jeg må til å ta ned løse tanker og forvirra "baller" som svirrer i rundt. Snart må jeg til å avgjøre, bestemme og sette i verk. Det er ikke måte på alt som skal bestemmes akkurat nå. Jeg har forresten bestemt at kjøkkenet skal kastes. I natt satt jeg alt for lenge og tegna på et program som hang seg opp. Og jeg var utholdene, så det kjentes i "morges". Men jeg har en del andre ting som jeg må ta en avgjørelse på. Ikke mindre en to lengre reiser. Det har vært fryktelig artig og ha møtt mi midterste når hun lander i California etter flere måneder på reise. Spørsmålet er om alt jeg tenker er praktisk mulig og har relevans.

Sjefskatta Miranda er på inspeksjon. Husets landskap har blitt nytt. Hun labber gjennom på inspeksjon. Syntes hun det var rart å gå fra kjøkkenet og rett inn på soverommet tro?

Jeg ser dagen har morska seg til, ut mot havet er det en grå masse som truer sola. Naturens element får gjøre helt som de vil for meg, men det var fint å trekke til seg lyset en stakket stund før resten av dagen får fortsette.

Livet skal leves her og nå er det sagt. Og nå og her er det den eneste muligheten.

Det føles som livet har tatt skikkelig tak i meg, svinger meg rundt, heiser meg opp for å deise meg ned. Jeg veit ikke hvordan retninga går i neste sekund. Så jeg må holde meg fast og konsentrere meg om akkurat det jeg står oppe i, tiden som er akkurat nå.

Er det ille? Nei. Slike spørsmål finnes ikke, jeg er bare her. Akkurat nå. Da gjør en det en tror en må. Akkurat nå. "Med påska og pinsa og jula for døra", for å sitere Vidar Sandbeck sin verselinje.

Da er det god å ta inn over seg at været er nådig. At klær kan henges ut og at naturen leiker vår i februar. I dag tok jeg en ny rekognosering i mitt nærområde, i min "hage". Jeg foreviget de grønne knuppene på min vesle syrin.

Så knelte jeg der jeg mente jeg planta drømmen om snøklokker i høst. Snøklokkene som var det første tegnet i mitt barndoms rike, om hva som var i emning. Disse snøklokke løkene jeg har gjort gjentatte forsøk på å få til å spire og fortelle om nye vårer. Men som jeg aldri har lyktes med i noen særlig grad. Og da ser jeg det, en liten grønn spire som så vidt stikker opp av jorda. En snøklokke spire!! Å lykke!

Slik lykkeopplevelser trenger jeg. Føle at det igjen går mot denne lette årstida der en kan flagre. Om en vil.

Nå dumper og humper jeg i vei. Det er så mye jeg skal ordne opp i, det er motivering, forklaring, oppklaring, markering, arkivering, supplering, annonsering, kaotisering, sanering, kategorisering, favorisering, sympatisering, abstraktisering, summering, oppleving, oppheving......og opp av hatten drar vi dette ene; sanering!

Det ordet er veldig tydelig i min lille verden akkurat nå. Kjøkkenet har ekspandert og er over alt. Soverommet som deler vegg med kjøkkenet er en illeluktende bule, det lukter råte. Vinduet skal få stå på vidt gap i hele natt. Da jeg var med mi midterste i hennes runde før den store verden syntes jeg lukta hang i luktesansene mine, av klærne mine og av meg..........en emmen lukt av fukt og vannskade.

Samtidig er dagen fylt av samtaler og forventninger om samtaler. Jeg spiller tennis og dasker ballene etter hvert som de kommer. For jeg gjør så godt jeg kan.

Men akkurat nå, akkurat nå....sitter jeg her med pc'n i fang og får tømt noe ut om meg og mitt akkurat nå. Bare akkurat nå. Og det føles befriende godt, uten at noe blir annerledes. Jeg bare bruker anledningen til å tømme ut noen ord for å skape plass for det neste Nå. For det trengs nok.

Vi er fryktelig flinke til å sette hverandre i bås. Er du slik du ja, akkurat! En veldig begrensende egenskap vi har de fleste av oss.

Jeg har den garantert. Og jeg veit hvor fryktelig irriterende det er når noen går ut fra at dem veit-.

Når folk tror at jeg er slik eller sånn og ikke prøver å bli kjent med den jeg føler jeg egentlig er.

"Hun er sosial", sier vi, eller "han er ikke flink med barn". Sannheta er vel at alle kan være forskjellig til forskjellige tider. "Hun kommer alltid for sent". Han glemmer alltid noe.........for jeg tror at det oftest er det negative vi veit om hverandre som vi tror vi veit.

Om en kommer for sent første gangen til et møte betyr ikke det at en kommer for sent til alle de andre møtene. Om så skjer, er det fordi en gir blaffen?? I denne retorikken her mener jeg at svaret er nei.

Når du forstår at folk du har møtt legger et sett egenskaper på deg som er provoserende. Da kan det være at provokasjonen kan være den at noe stemmer eller at det er helt feil. Ett av to. Så da må en bare tenke over det. Overfor seg sjøl bør en i hvert fall være ærlig.

Hvert menneske er en unik ny bekjentskap. En bør vaske øyne, ører og hjerne for å lære det nye mennesket å kjenne. Men det er fryktelig vanskelig. Leitinga og kategoriseringa er i gang.

 "Jeg er ingen du har møtt før". 

Kanskje det er verre å ta inn over seg et slikt faktum fordi erfaringene vokser med åra. Når erfaringene vokser tror vi at vi veit så mye mer. Ikke like lett å være ny og frisk i hodet.

Men ingen liker å ikke få en sjanse i gammelt tankegods.

Og kanskje et tungt tema en søndags kveld, når det meste er uavklart, når kjøkkenkranene er slik passe tørr. Når noen skal reise og noen skal bli og det meste er slik en ikke veit.

Jeg ser ut i det blå, jeg ser etter krystallkula og tenker at det blir nok slik det skal uansett. Alt blir slik det skal.

Jeg vil leve, jeg vil lære, jeg vil holde øynene åpne og håpe at de nye inntrykk får plass. For alt er nytt om alt er gammelt og repriser på det som har vært. For du er ingen jeg har kjent før, for alt er nytt, på nytt og på nytt og på nytt igjen. Bare vi holder øynene friske.

Hvordan påvirker sola livet? Ha, ha..... Det er sol inne, og det er sol ute. Det er bra. Juble, juble.

Etter en noe vill ingress skal jeg prøve å lande. Men en blir nesten euforisk når sola skinner på stuegolvet etter lang tids under fjellranden periode. Den har nok vært på besøk inne i stua i flere dager nå, men det er en del som skal klaffe med både fravær av skyer og tilstedeværelse. Slike enkle ting.

Lørdagen er god, sola inne i stua greier å løfte tilværelsen til nye høyder. Ute på terrassen kjenner jeg at disse strålene som treffer varmer.

Tenk det.

I februar.

Her i huset er ikke planene så ambisiøse. Men klær skal henges på snora, det skal bringes og handles. Så slike ting som renselses prosesser og sorterings prosesser står ikke på dagens liste. Men har jeg klart å utvida tida til det dobbelte, så har det vært fint. Kanskje jeg har blitt dobbelt så fort dobbelt så lite sliten, og har klar dobbelt så mye dobbelt så fort. Phuu, for en slitsom setning. Dette holdt for i dag.

Så vil sola atter gå ned bak fjell og hav for en ny runde i morgen. Da skal jeg igjen ta i mot sola med stor glede og kanskje gjøre solhilsenen....... Det har egentlig vært på sin plass.

Pannekake dag, like flat men uten mat. -Uten pannekake mat. Bare brødskiver og ingen ting annet. Bare vandre rolig inne i min verden......

For i dag er jeg bare her. I min modus. I mitt hode. Ingen ting er vanskelig. Ingen ting er lett. I dag er bare alt. Jeg er i orda sin verden. Noen kommer ut og enda flere er bare der inne i gangene i mitt indre. Dette er ingen dag for valg eller andre store utskeielser.

Jeg har jo det, tatt noen valg. Men jeg har ikke klipt av en eneste tråd. Jeg har slengt noen ut, for å se om de kasta fører til resultat. Jeg sendte melding til de som skal bryte opp golvet mitt for å se vannskaden i hvitøyet, om når det synet skal avdekkes -? Ikke morsomt alle gangene en skrur kranen på for å oppdage at ingen ting kommer ut. Men likevel har jeg det veldig bra nå mot slik den nærmeste framtida blir. Da blir det kaotisk i tillegg til at det ikke er vann som kommer ut av kranen.

Jeg har også tatt flere andre kontakter. En er et dypdykk inn i historia, og egentlig et stort valg om ting har vært for et kvart århundre siden. Men jeg kjente ingenting, liksom greit både å gjøre slikt og utfallet. Jeg har også snurra på en tråd uten å vite om jeg gjorde snurren løsere eller fastere. Slikt en ikke veit på en slik dag som i dag.

En flat dag.

En pannekake flat dag.

Jeg har fått den dagen jeg ønska meg i går. En dag på tomgang. Lenge siden en slik dag fikk lov til å gå over himmelen. Og i tillegg har jeg henta både ved og hengt opp klær. Tenk det! Så fantastisk........og håper at ironien er rimelig tydelig her.

Men jeg har det bra. Jeg har det så bra med en flat dag fylt av ingenting. Jeg veit alt jeg skal gripe fatt i, mye som er skikkelig morsomt også. Drømme meg et kjøkken for eksempel. Få lov til skikkelig leike med drømmen og vite den kan bli virkelig.

Men ikke leike den leiken i dag.

foto IKEA

Jeg må snart reise meg, tenne opp i ovnen jeg har latt det slukne i. Kanskje sette på en vask og tenke ut en plan for noe spiselig utover brødskiver. Jeg får om litt to tredje deler av mine, lange, søte, greie, fantastiske inn gjennom dørene. Jeg er fryktelig heldig slik.

Føler det er så mye jeg får lov til å være glad for. Er fryktelig glad for at jeg får dra pusten skikkelig inn og kjenne at jeg er til. Kjenne at jeg får lov til å være den jeg er. Kjenne at jeg ikke har et kappløp med å overbevise meg sjøl om at jeg må overbeviser andre.

Når en ikke tar seg tid til å ta fram kompasset blir retninga tungvindt og egentlig bortimot farlig, for en ser ikke hvor stupa er.

Og ut tyter ord. Men en vakker dag vil kanskje orda ikke bli så viktig som i dagens vandring. Det vil kanskje bli plass til å slippe ord inn. Det ser jeg fram i mot.

Ha en fin fredags kveld.

Noen perioder i livet er for spennende. Det er for mye å forholde seg til. Men det går over.

Det fyker og ryker i dette livet mitt i perioder. Akkurat nå er det en slik periode. Det er så mye og forholde seg til. Ikke minst dette jeg skal inn i nå. I dag forsvant vatnet på kjøkkenet. Jeg veit ikke neste gang jeg kan tappe vatten der. Det skal nok rives opp golv, jeg veit egentlig veldig lite om framgangsmåten - men at de neste to ukene må det tørkes. Så skal det bygges opp igjen.

Å sette opp dette gamle, velbrukte og overslitte kjøkkenet er bare for dumt. Så her har jeg farta i rundt for å samle informasjon. Hvilke muligheter har jeg?

To dager etter hverandre har jeg vært i Trondheim, og det må jeg si holder. Når en i utgangspunktet sliter med energi er ikke dette det ultimate. Kjente at bykjøring og konsentrasjon ikke var på parti i går, men alt gikk heldigvis bra -.

Nå har det vært så mye over lang nok tid, så jeg må ha fokus på å slippe fokuset for å flate helt ut snart. Tømme hodet og ikke tenke en tanke. Ikke i dag, men kanskje i morgen. I dag må jeg plukke opp dagen å fortsette den.

Foto Ikea

Noen dager kommer aldri på beina, men har en verdi til tross for sine skavanker. Grå og småvåt har timene sklidd gjennom en slags ørkesløshet av ord.

I dag skulle vi på tur her i huset, vi skulle på laaang tur. Så forandra vi meining og skulle på en betraktelig kortere tur. Mens timene gikk og ord i balanse ble sendt ut i meldingers form til slike en bare kjenner.

Og endelig hadde kropper kommet seg i bevegelse og det skulle skje. Tur var et faktum. Det var da, etter ukevis med tørke, ja nesten etter måneder med tørke, vi oppdaga det....regnet. Det falt våte dråper ned utenfor vår dør. Det lukta sterkt av jord. Og vi kunne ikke gå tur, lukka døra og så forskrekka på hverandre. I panikk begynte jeg å legge sammen klær som skulle ha vært sammenlagt for flere dager siden. "Jeg kan" sa jeg, "jeg må ha lue", sa venninna mi. "Regner det" sa min yngste som passete oss på lange, bare, stankelbein under en stor skjorte. Hun var en tanke mer til stede enn hva hun hadde vært de siste dagene i sitt snufsete univers.

Etter og ha bestemt oss og ombestemt oss noen ganger, kikka ut og kikka på hverandre, falt valget på å ikke bli våt.

Da var det jeg fikk den glupe ideen. "Enn om vi kjører tur?"

Det neste er at vi faktisk sitter i bilen alle tre. Og så er vi på tur.

En grå, våt søndag etter alt for mange ord, triller vi innover til bunnen av fjorden. Vi svinger ned og tar av slik at vi kjører ut etter Fjellveien. Vi skal bare en kort tur, for det forgår sendinger på tv med ski og staver. Noen er interessert i slikt også.

En grå dag kan også være vakker. Den er så vakker at ski og staver blir underordna. Så da vi kjører opp fra den vakre, turkise Dromnesbrua tar vi til høyre mot Skar som bare fører oss lengre bort fra tv'n hjemme.

Og fra da er vi rimelig henfalt til å samle synsinntrykka alle som en og alle vi tre.

Vi tar bilder innenfra bilen.

Og vi tar bilder utenfra bilen.

Og det regner.

Det var så mye fint. Det var fryktelig godt å konsentrere seg om bilder en stund framfor ord.

Og til slutt sette sammen ord og bilder i et blogginnlegg om en dag for ørkesløse.

Slik var den dagen.

Omtrentlig.

Plutselig forstår jeg det, jeg er på bærtur. Midt i februar og på Valetines dagen skjønner jeg det. Mens jeg huserer og lager mer og mer rot for at verden skal bli ryddigere.

Det står tindrende klart for meg samtidig som jeg koker over kaffen, så det flyter festlig utover og nedover komfyren. Jeg kom på at jeg hadde glemt å spise. Av en eller annen grunn fant jeg ut at fryseren under kjøleskapet måtte avrimes, jeg har en slik type som skal gjøre slikt av seg sjøl. Og det har jeg faktisk satsa på i et par hundre år, til slutt var det ikke plass til annet enn is. Slik is som lager seg sjøl når det som skal gjøre seg sjøl ikke blir gjort. Så det var virkelig ikke det at det ikke var behov for dette tiltaket.

Men det har ført det skikkelig kaos, og egentlig skulle jeg rydde, eller aller mest egentlig skulle jeg til Trondheim. Men det satte fryseren en stopper for.

Det var da det slo ned i meg at jeg er på bærtur. Bærturer tar en om høsten og ikke i februar, sa jeg til meg sjøl. Så hvordan skal jeg komme meg unna en slik tur på feil årstid da?

Sette fra meg bøtta og ta av meg støvlene er nok en bra start.

Vi mennesker tar mange rare valg, og jeg har forståelse for det. Heldigvis. Jeg ser inn i framtid og ser det umulige, det blir ikke noe syltetøy av denne bærturen.

I hvert fall smaker kaffen. Den tålte å bli kokt over for smaken. Snart skal jeg fortsette mitt rot mot en mer ryddig dag. Snart skal det komme mennesker innover dørene, men da bør huset mitt være mer presentabelt.

Jeg må sette støvlene på en egna plass, forklare for bæbøtta situasjonen og at det kommer en høst. Og at den ikke er nå. Så sulten på bær er jeg ikke. Ellers var det faktisk mye bær i fryseren, og mye syltetøy i kjøleskapet. Så det går nok bra.

Det er så godt å ta seg sjøl i hånda og skjønne at dette var en bra avgjørelse, nesten så bra at jeg blir så glad at jeg sender et kort til meg sjøl i dag. Denne dagen viet til kjærligheten.

Og jeg tror øvelse gjør mester......så til høsten kan jeg ta bøtta og støvlene fram.

Ha en riktig fin og kjærlig dag.

Om dagen er jeg ikke helt venner med kroppen min. Den samarbeider ikke. I går reiste jeg meg for raskt slik at nakken begynte å lage trøbbel. Men - det positive; lenge siden sist jeg krangla med den delen av kroppen. I dag skjønner jeg også grunnen til denne "latskapen" jeg også sliter med. Det er bare slikt en må regne med inn i mellom, så jeg putter på med c-vitaminer. Jeg var også og henta yngste, hun kom hjem på geleføtter og med varm panne. Hun ble putta i seng. Midterste var også innom og skulle kjøres til en buss. Men først lagde jeg en suppe for å slå basselurker i svime slik at de vil miste taket og falt av. Suppa ble sterkt rød, var veldig sterk og innehold gulrot, rødløk, chili og appelsin. Den passa veldig godt til småsår og storsår hals. Skikkelig godt gjorde den.

Etter jeg kom tilbake etter og satt henne som skulle ta buss på bussen, så jeg dette på tur hjem over fjellet....

Jeg stoppa bilen og måtte ut for å feste dette synet.

Så vakkert, så vakkert, så vakkert!

Lyset som på denne tida bruker å reflekteres i hvit snø møter gyllent, tørka gress. I tillegg opplever vi alle disse plussgradene som strøs over oss. Det er fantastisk.

Så en liten forkjølelse får jeg bare akseptere. Det er alt for vakkert til å sutre.